Den vesle, varme ungen min gjør rare lyder med tungen sin,
han lager merkelige ord til glede for sin stolte mor.
Å- min egen lille deilighet, jeg har slik gunstig leilighet 
til granskning av den hvite rand av underkjevens første tann.
En bitteliten snehvit spiss av verdens minste tannebiss.

Du – vesle fugleungen min, den lubne, skjønne kroppen din
med de små rare klærne på og foten din med tærne på
og hånden din og armen din og farven din og varmen din
er som et kjempemessig hav din mor kan øse lykke av.

Men uten kamp og uten nag må jeg gi slipp på deg en dag.
Å – hvor min du er, allikevel skal du bli stor og bli deg selv!
Nu kan jeg pleie deg og elske deg og eie deg og leke med
og ta i deg og være bunnløst glad i deg.

Og så en dag om femten år skal denne bylten uten hår
som sutter sine egne tær si –å, mor så gammeldags du er!
Og ser du mitt fotografi så vil du le av det og si at
tenk at det er mor og far og giiid så rare dere var!

Hva sorger det vil volde meg i strid for å beholde deg,
hva kamp det vil skape meg så vil jeg sikkert tape deg.
Men vi snakker sammen uten ord for selvsagt skjønner jeg,
din mor, all verdens skurrelyd.

Jeg legger munnen from av fryd mot nakkegropens myke skinn
Å – skjønne fugleungen min!


Zinken Hopp